Søk i denne bloggen

tirsdag 6. september 2016

Psyke tanker

Gammlet/omplassert innlegg:




Hva har skjedd med psykiatrien? Hvorfor er det en ekstrem økning av bruken antidepressiva. Har det noe med det som taes opp i denne artikkelen? At det diagnoseres over en lav sko? 
At tid, tilhørighet, og familie er kanskje det viktigste når man har det tøft. 

Jeg personlig tviler ikke på at medisiner har sin plass, men lykkepiller gjør jo ikke stort annet en å gjøre deg mere stabil i humøret. Du slipper både topp og bunn i humøret. 
Jeg har prøvd "lykkepiller" i forbindelse med smerter, og da er dosen langt lavere en ved bruk for psykiskelidelser. Jeg sluttet like vel å le. Følte meg rolig og fin i kroppen og sov som en stein, men latteren som sitter så løst var borte. Etterhvert fikk jeg muskelspasmer fordi kroppen ikke klarte å bryte ned serrotoninet. Min teori, jeg var rett og slett for glad for de pillene. 

Barn og psykiskelidelser. 


I følge NAVs tall har antall sykemeldte eksplodert de siste årene. Har terskelen for å være hjemme blitt lavere eller har vi blitt psykere? 





Det er jo flere grunner til at man sliter. Traumer er vel den mest "reale" av dem. Da har det en åpenbar forklaring på nedstemthet og angst. 
Her tror jeg absolutt terapi har sin plass. Og jeg tror personlig ikke det hjelper og surre for mye i fortiden. Løft blikket, og lær deg teknikker for å hanskes med fortidens spøkelser. Det kan forklare mye, men mange bruker det også som en unnskyldning til ikke å komme seg videre.


Så er det flinkpikesyndromet. Man skal være super i alt. Hus, kropp og jobb skal prioriteres. Samtidig skal du være venninne, mamma, kone og glad. 

Her er følelsen av å aldri være bra nok ganske påtrengende og ødeleggende. 
Er det derfor antal jenter på ungdomsskolen med problemet har økt. Presset om gode karakterer, de riktige klærne, venner, passe inn, puberteten, et enormt press om at alle må bli noe. Og at man ikke bør være fornøyd før man har blitt noe "stort". Med hånden på hjertet, ungene mine kan bli hva de vil. Jeg vil at de skal fullføre videregående, men gjerne på en linje som er interessant. Jeg vil at de skal bli lykkelige av å ha det bra, og det er ikke nødvendigvis synononymt med mye penger og høy utdannelse. 
Tilhørighet! 

Legg ned lista. Finn små billige måter å bli glad på. Det er mulig. Er du ikke fornøyd med tingenes tilstand gjør noe med det. Er du i et dårlig forhold, gjør slutt på det, eller ta tak, er du feit, slank deg, savner du sosialt samvær oppsøk folk. 



Næringsstoffer og helse. 
Her er det mye uoppdaget, men jeg har hatt venninner liggende på sofaen uten det minste lyst til å gjøre noe som hadde D-vitamin nivåer under 30.  Mangel på vitamin B er også knyttet til depressjon og stressreaksjoner. Stoffskifte og trette binyrer gir deg ikke en energisk og glad følelse. Hvor trist er det ikke om du et deppa fordi du manglet noe du kan trygt og enkelt få i deg? 

Trening, virker like bra som lykkepiller på lett til moderat depresjon. 
Så hva kan vi gjøre? Kom deg ut i frisk luft. Gå tur. 


Mer om trening og psykiskhelse: 



Nå er det veldig enkelt å sitte her og si, tren litt, sov nok, spis sunt, og ta tilskudd så går dette så fint så. Det er ikke så enkelt. Det er likevel sant at du vil få det bedre om kroppen får det den trenger, at du kommer deg ut, og sover normalt. 
Da kan symptomene dempes uansett om det er traumer eller andre ting som gjør at du ikke fungerer optimalt i hverdagen. 


http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_6464&Main_6157=6263:0:25,6336&MainContent_6263=6464:0:25,6337&List_6212=6218:0:25,7198:1:0:0:::0:0&Content_6464=6430:84063::1:6182:1:::0:0


Hunter garhering 



Husk at det er lov å ha det kjipt. Det er lov å ha lyst til å dra dyna over hodet. 
Det er vanskelig å ta tak både i kosthold og trening når livet virker mørkt. 
Sett deg små mål. 
En liten runde du skal gå hver dag, en time du skal være med på på ditt lokale treningssenter, en bakke du skal gå hver uke. 

Regler som at jeg ikke skal spise bakverk i uka, drikke brus, ol. 

Begynn med ting du VET du kan klare. Alt hjelper. 

Jeg har jo ikke nevnt gluten i denne sammenheng heller, men er du opp for en skikkelig utfordring? 

Kutt ut gluten i en måned ( i allefall hvetemel, da kan du spise rugsprø original) 
Tren: 30 min tur 3 ganger pr uke. Gjerne mer/ hardere om formen tilsier det. 

D-vitamin, ta 4xdosen du får kjøpt i Norge, minst. 

Ta gjerne sol, du får koblet av,du får farge så du føler deg bedre og du får booster D-vitamin opptaket enda litt til. 

Få i deg protein ( ting med ansikt, eller egg) minst 200 g om dagen. 

Omega 3, super viktig for hodet. 

B-vitamin kompleks. Viktig for det meste

Dropp drikke med sukker. Det gjelder både brus og juice! Drikk mest vann og te. 

Kom deg ut og møt mennesker. Prat, tål å få tilbakemeldinger selv om ikke alt er positivt. Flott å være seg selv , men kanskje enkelte egenskaper/ vaner bør dempes? 

Det er også lov å si at jeg har en dårlig dag. Fortell at du ikke fikk sove i går fordi fortiden hjemsøker deg, eller fortell om de barnslige tingene du har angst for. Ja det er mulig folk vil le, men det er jo fordi det er nettop det. Angst. Urasjonell frykt. 

Og kjipe hendelse fra fortiden, har gjort deg til det mennesket du er i dag. Det kan tenkes at det kan være godt å dele på noe av det. Få luftet det for folk helt utenfra. 

Jeg deler mye, så har jeg venner som ikke deler en dritt. En ting er sikkert. Det er ikke lurt å gå å bære på det selv. 

Jeg har en fantastisk venninne som skjønner "frustrasjon i øyeblikket" konseptet. 

La meg ta et helt konkret eksempel. Si at jeg var mektig irritert for at mannen aldri ryddet hjemme, så en dag var jeg drit lei og forbanna over å gå å plukke opp etter andre. 

Her har jeg forskjellige venninner. Min beste her hører EGENTLIG ikke helt etter fordi det er ikke detaljene som er viktig.  Jeg er forbannet her og nå, og kan pepre hissig på vei opp Kampebakkene. Når vi når toppen er problemet "løst". Frustrasjonen er ute, jeg var ikke ute etter en løsning, noe som jeg derimot kan få av andre venner i typ form: hvorfor gjør du det ikke slutt? 

Tja, altså sokker på gulv og annet rot, vi er jo ikke der... Og det er sånne venninner man ikke trenger. Vi jenter vil sjelden ha noen "løsning" med mindre vi ber om det. Vi må tømmes, slarve, og glemme. Det vi ( jeg i allefall) var frustrert over i går må ikke brukes mot meg i dag. 


Nå er jeg langt på avveie fra ordinært tema, men poenget er at det å snakke om ting, om det er hverdagsirritasjon eller alvorligere problemer så kan det være godt å få det ut. Om man vil ha en mening om temaet eller ei. 

Dette kan forsjåvidt spare deg for uttallige tusen i terapi også. 
Ikke undervurder hva voksne kan få til om du er ung og sliter. Jeg som mamma er villig til å gå rimelig langt når det kommer til egne barns trivsel, eller mangel på det. 

Det finnes hjelp, uansett! I en eller annen form. 







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar