Angst? Fylleangst? Angst for å fly?
Jeg har hatt angst rundt eggløsning fra tidlig i 20-årene. Stresset fælt før oppkjøring ol. Endring og stress... har gitt tendenser til angst.
Første gang jeg kan huske at jeg opplevde panikkanfall var i forbindelse med graviditeten som endte med svangerskapsavbrudd i 26.uke grunnet alvorlig kromosomfeil.
I tiden etter fikk jeg panikkangst. Helt ut av det blå kom angsten. Så etterhvert ble den fremtredende hver gang jeg skulle ut og fly. Jeg har grått på fly, grått før jeg skulle fly. Jeg har ligget og hyperventilert på hotellet før avreise.
Så i flere år roet det seg. Det måtte være spesielle ting som måtte til før angsten slo til.
Når livet igjen byr på litt store utfordringer titter angsten frem igjen.
Jeg er ikke redd angsten. Jeg har ikke angst for å få angst på sykkeltimen min f.eks.
Det er ikke "noe" som trigger den.
De som ikke har opplevd et slikt anfall har vanskelig for å sette seg inn i den jævelige følelsen som rir kroppen.
Selv synes jeg det er helt patetisk. Drama Queen, ja det er sånn jeg føler meg. Hjerterytmen og trykket i brystet klarer jeg likevel ikke snakke til fornuft. Tårene spruter, kroppen lever sitt eget liv.
Så hva kan man gjøre?
Tankefelt terapi, kognitiv-terapi, blomstermedisin, og beroligende.
Drar det av gårde så er Sobril en fin ting.
Ulempen er faren for avhengighet. Personlig har jeg kun brukt det ved behov og ikke hatt behov utenom angsten.
Blomstermedisin, Rescue Remedy er en super spray å ha med på flyreiser ol.
Tankefelt hjelper faktisk litt. Placebo? Mulig, men kommer man i gang med denne dunkingen kan det absolutt hjelpe.
Hjelp med destruktive tankemønstere er også til god hjelp.
Angst kan bli sterkt invalidiserende for mange. Jeg synes det er kampanjer om at vi skal ha fokus på psykiskhelse ol. Jeg kjenner ikke mange som har fortalt at de sliter med angst. Av alle de mennesker jeg kjenner og har møtt så må det være flere en meg og et par til?
For meg er det viktig å være åpen om det. Nå er jeg heldig. Det begrenser livet mitt i svært liten grad. Det får ikke ta stor plass, og jeg har ikke angst for folkemengder, prate i forsamlinger ol. Om jeg handler på storsenteret mens tårene spruter, eller må sette meg ned fordi hele kroppen begynner å prikke etter hyperventilering, så går det fint. Flauere for de som evt er sammen med meg.
Jeg sier det da som det er.
Det som kanskje er mest krevende er at når kroppen sin tror den har vært nær døden 3 ganger på samme dag så blir jeg veldig sliten. Utmattet og tom for energi.
Jeg er heldig, det er når jeg blir utsatt for ekstrem stress/traumer det setter i gang. Så roer det seg på lang sikt når ting har roet seg, og evt hendelser er bearbeidet.
Når det er sagt velger jeg migrene fremfor et panikkanfall. Det er så ekstremt smertefullt, og følelsen av «å dø» og samtidig tørne gæærn, er helt for jævelig.
I likhet med migrene kan det være nyttig å føre en angstkalender.
Det er gitt meg et mønster og en større grad av kontroll. Angsten er verre på enkelte tidsrom i måneden. Altså er hormoner også en del av dette.
Det minst farlige medikamentet i den fortstand er betablokkere. De fjerner/demper en del av symptomene. Hjertet får ikke rast avsted og det ga i alle fall meg en etterlengtet ro.
Ikke så digg å trene med, men pest eller kolera.
Her er et klipp fra god morgen Norge. Jeg tror jo det er så mange som sliter med dette her, som får livene påvirket og styrt av denne angsten.
