søndag 14. oktober 2018

Støtte til de som ikke tåler mel.

Det har vært et ramaskrik den siste uka, etter at regjeringen la frem forslag om kutt i støtten til de med cøliaki. 

Jeg kan nok risikere å bli upopulær av mine syn på saken, fordi jeg synes at det ikke er en felles oppgave å dekke inn den ekstra kostnaden det (KAN) medføre å leve glutenfritt. 

Jeg skriver KAN, fordi hvis man lever naturlig glutenfritt, bruker grønnsaker, potet, ris og maismel kan man leve veldig billig, selv som glutenallergiker. 

Det er erstatningsproduktene som er dyre. Brød, pizza, boller og kaker koster mange gangen alternativet med gluten koster. 

Det er ingen menneskerett å spise brød, men det har mye med hva vi er vant til å spise, og pizza, pastaplater pannekaker er populært hos barna. Det er kjipt å ikke spise hva alle andre spiser. 


Prisene på glutenfri mat i Norge er kunstig høyt. Mange av de samme produktene selges til halve prisen i Sverige. 
Kan det ha noe med at produsentene kan sette opp prisene fordi de vet at de KAN? 

Jeg tipper markedet må sette ned prisene for å kunne fortsette å få solgt varene sine. Kanskje dette blir en velsignelse og ikke en forbindelse? 
At resultatet blir RIMELIGERE glutenfrie produkter? 

En annen ting jeg undres over er hvorfor akkurat denne gruppen skal få tilskudd?  Hva med de som må leve melkefritt, soyafritt, nøttefritt osv? De med IBS, som må følge en lav Fod Map diett, de får ikke tilskudd. 

I vår husstand kunne vi etter de gamle satsene cashet inn 6000 kr i mnd. Det er klart at det gjør vondt å ikke få den ekstra skattefrie «inntekten» 

Er det statens ansvar? Hvor skal det begynne og hvor skal det slutte? Medisiner på blå resept? Tilskudd til mat? Avlastning? 


Det er klart mange er avhengige av støtte, men hvis støtte øker prisene, så blir jo effekten feil. Hvis produsenter av glutenfrie produkter vil få dem solgt så må det være til en pris folk har råd til å betale. 


2 kommentarer: